Hva er dybdekartlegging?

Dybdekartlegging er en betegnelse på å utføre og sette sammen dybdemålinger til et kart av havbunnen. Dybdekartlegging er i så måte en sammensetting av flere dybdemålinger, der antallet dybdemålinger er avgjørende for å få et godt dybdekart. Dybdemålingene kan utføres på ulike måter, både ved tradisjonelle manuelle metoder og elektroniske målinger. Før i tiden ble alle dybdekartlegginger gjort ved hjelp av manuelle dybdemålinger, stort sett bestående av blylodd, stålwire og en vinsj med meterteller. Dybdene måles og kobles til posisjoner på ulike steder i vannet. Slike dybdemålinger er tidkrevende, og medfører som oftest et begrenset antall dybdemålinger. Dette fører ofte til lite detaljert dybdekart. I tillegg kan strømninger i vannet påvirke målingene og føre til unøyaktigheter.

Ved hjelp av moderne, elektroniske ekkolodd har dybdekartlegging blitt enklere og mer effektivt. Ekkolodd bruker lydsignaler for å beregne dybden i vann, og har i tillegg innebygd GPS. Dette automatiserer koblingen mellom dybde og posisjon, og medfører at dybdekartleggingen går raskere. Dataen som blir samlet inn av ekkoloddet lagres på en minnebrikke som senere kan bearbeides på en PC.

Det finnes hovedsakelig to forskjellige typer ekkolodd; singelstråle-ekkolodd og multistråle-ekkolodd. Et singelstråle-ekkolodd registrerer dybdedata hovedsakelig rett under båten, men et multistråle-ekkolodd samler inn data i over et større område. Dette gjør ofte datafangsten mindre tidkrevende for et multistråleekkolodd, ettersom man ikke trenger å finkjemme vannet i like stor grad som et singelstråle-ekkolodd.

For å lage et dybdekart, så må det samles inn datapunkter over det aktuelle vannet fra båt. For et singelstråle-ekkolodd betyr det at man må finkjemme vannet i et rutenett for å samle inn nok data til å lage et dybdekart. Jo tettere rutenettet er, altså jo mer data som blir samlet inn, jo bedre blir kartet. Det vil allikevel alltid være nødvendig å gjøre noen estimater for å få et fullstendig bilde over havnbunnen. Dette blir gjort i kartredigeringsprogrammer ved å interpolere (estimere) punktene mellom faktiske datapunkt.

Et tradisjonelt dybdekart består av konturer som viser intervaller med forskjellige dybder i et vann. Fargepalletter blir somregel brukt for å enklere visualisere de forskjellige dybdene. Dybdekonturene kan ha forskjellige intervaller, og blir ofte bestemt i samsvar med maksdybden i det aktuelle vannet.

Elektroniske ekkolodd er stadig i utvikling, noe som muliggjør forskjellige typer kartlegging av havbunnen. Her er det hovedsakelig to typer kartlegging som er verdt å nevne; bunnhardhet og mosaikkvisualisering av havbunnen.

Bunnhardhet blir kartlagt ved at ekkoloddet registrerer hvor raskt lydsignalene returnerer, relativt til dybden. Dette gir informasjon om hvor hard havbunnen er, ettersom hard havbunn raskere returnerer lydsignalene enn en myk havbunn. Et ekkolodd kan dermed kartlegge hardheten på havbunnen samtidig som dybden. Dette kan av ulike årsaker være interessant, og gi verdifull informasjon.